Beskrivelse
Toppmøteerfaringer i tre land – Tanker og minner fra 22.
Et speil i høyfjellet: For noen dager siden så jeg meg selv 5 km unna, 23 år unna. Jeg hadde hoppet på elsykkelen min og syklet langs bredden av den susende Simme i Berner Oberland til det høyeste punktet i dalen; ble deretter vandret og rykket opp, på fjellstier til toppen av Seewlehorn. Der, i en høyde på 2468 m, så jeg det plutselig i nabodalen: alpinhytta på baksiden Wysseberg, som jeg fikk lov til å dele med et dusin kyr og en morsom dormouse (med en busket hale, dessverre litt humpete om natten) i juli og august i det nye årtusenet. Den intense solen, det klare vannet, nærheten til de største isbreene i Europa, følelsen av å stå i fullstendig fred på taket av kontinentet: det var min innvielse i den sveitsiske staten. Det var først nå, elleve måneder etter at jeg flyttet, at jeg virkelig kom til vertslandet. Jeg ville lære å forstå og sette pris på dialekten – som er farget forskjellig i hver dal, forresten – mer og mer, men jeg ville aldri kunne snakke det som mitt eget uttrykk. Sinnet bryr seg ikke, det lager sitt hjem der det kan vokse.
18 måneder og nok en alpin sommer senere står jeg på Rigi, det tradisjonelle hjertesenteret i Sveits, omgitt på tre sider av Luzernsjøen. Der treffer det meg som et lynnedslag: Din neste «alpinhytte» blir ikke i Sveits; Fjellet som kaller deg ligger langt mot nord. Og så skjer det. Jeg reiser til Norge og føler meg hjemme der som aldri før, i 16 givende år. Her er himmelen så nær at du føler at du er i høyfjellet hele tiden; Men fjellene er ikke så høye, og spesielt ikke så taggete. Innvendig er den imidlertid robust, dramatisk og fremfor alt elementært sterk overalt.
Jeg har alltid opplevd et spesielt slektskap mellom vikingenes land og de frihetselskende, knudrete helvetianerne. Det kan være at grunnleggermyten om Det sveitsiske forbund kommer fra Skandinavia, slik det noen ganger diskuteres. I de gamle, hellige drotten-mysteriene – de naturlige templene for ord og mot – var det talende mennesket, «fortelleren», en høy grad av innvielse. William Tell sto opp for denne makten, standhaftig i seg selv i møte med ekstern undertrykkelse, næret av steinene og vannet i de opprinnelige kantonene rundt Luzernsjøen.
For sveitsere og nordmenn har 22. juli en spesiell betydning. Jeg kunne høre den kjedelige eksplosjonen i Oslo den varme julifredagen 30 km unna på Vinterbro. Inntrengningen av det utrolig grusomme i den fredelige ferieleiren på øya i Tyrifjorden, bildene og rapportene om nedslaktingen med 85 døde satt dypt inn i sjelen – men da også den forbløffende forvandlende kraften til hele folket, som reagerte på hat og vold med kjærlighet og frihet. Det kunne gått annerledes. Andre steder kunne visse krefter ha kapitalisert mer på det kollektive traumet, som i USA etter 11. september 2001. Mange spørsmål forblir ubesvart her og der – i hvert fall siden den gang har jeg vært enda mer hjemme i dette vertslandet, som tilsynelatende hadde gjort vikingenes villskap til hjertets kraft.
Også i Sveits var 22. juli en dag med blodbad. I 1499 hadde den samlede bondehæren beseiret de habsburgske troppene i et overraskelsesangrep, og dermed bevart uavhengigheten til de konfødererte. Fanger ble ikke tatt, de mange sårede på den store slagmarken ble “slettet”. Selv i dag er knuste hodeskaller utstilt i veggen til Dornach-klosteret.
Fra 1913 ble Goetheanum bygget på »Bluthügel» som et internasjonalt Gesamtkunstwerk, i en slags fredelig arbeidsleir, en lunefull hellig trebygning hvis to kupler (dekket med norsk skifer) var ment å gjøre samspillet mellom kosmos og jord synlig og å øke det kunstnerisk: et slags innfelt rom for helbredelse og utvikling i en ellers håpløs tid. Det ble brent ned og gjenoppbygd i en fullstendig transformert, nesten omvendt form. Jeg ser den daglig fra balkongen min, i all sin storhet, og ser vestover som en sfinks. Det synes å spørre: Hvem er mennesket i sin dypeste, kreative natur, i sin fortryllende differensiering i språk og kulturer? Hvilke levende ting kan han skape?
Mystisk forbundet med bygningen – via omveien til det nærliggende gralslandskapet i Hermitage – er Maria Magdalena. 22. juli har alltid vært deres festdag. Den har kraften til å forvandle den gamle, utslitte kampmentaliteten til en moderne kjærlighetskraft. Hun, den baksnakkede og samtidig co-opted fra alle kanter, den “hore” og “angrende” er for det utslitte kirkehierarkiet, mens hun er en roman karakter og projeksjon skjermen for billige erotiske fantasier for samtidens medier. Hun som selv i disiplenes krets måtte tåle trangsynte menns fiendtlighet og sjalusi – først og fremst Peter (se «Maria Magdalenas evangelium», som fantes i ørkensanden for bare noen tiår siden, men også det apokryfe Tomasevangeliet og «Pistis Sofia»). Hun kommer seg gjennom det. Hun står for seg selv, ved alt hun har gjennomlevd, inkludert noen søk og forvirringer. Hun står i egoet som hun klarte å vekke så dypt i møtet med Kristus Jesus.
Hvis det fortsatt er behov for helgener i dag, så er hun vår tids helgen. Skytshelgen for ærekrenkende minoriteter, inspiratoren til folk som mistror massene og blir kastet til løvene i “brød og sirkus” av det aggressive morsomme samfunnet som mavericks og esoterikere.
Maria Magdalena fascinerer. Men det er først når du blir involvert med henne personlig og ubeskyttet at hun viser sine sjelskatter. I kirken Vézelay, for nesten 40 år siden, omringet den meg som en kappe av lys. Og jeg visste hvor jeg kunne finne dette lyset på steder på jorden, det var der jeg var hjemme. – I februar i fjor kunne vi følge i hennes fotspor i Provence: på stranden i Saintes-Maries-de-la-Mer, der hun hadde krysset havet med sine følgesvenner og venner for å starte noe nytt på det unge kontinentet. Det kom enda nærmere, enda mer personlig for meg i den fortryllede skogen i Sainte-Baume-massivet, 50 km nordøst for Marseille. Hulene, det høye platået, de mange mistelteinene: alt bærer sitt nærvær i evig nærvær. Rhône bærer den oppover til de store isbreene i hjertet av Sveits, og derfra, fra taket av Europa, som stråler over hele kontinentet.
Deres transformative kraft ble kombinert med mistelteinblomsteressensene som vi fikk lov til å lage der – med vannet vi tok med oss fra Odilienberg og Dornach: Like over hulen deres på klipperyggen, under en eikemisteltein, med utsikt over foten av Alpene og Middelhavet. En slags kvinnelig treenighet som motsetter seg organisert umenneskelighet (edel “supermenneskelighet”, kalt transhumanisme) og gir ofrene for den kollektive gisseltaking et middel i kropp og sjel, et stille vann for livet fra døden.
Jeg vil gjerne dele dette og mye mer i mine forelesninger og utdype dem i seminaret, spesielt i retning av healing.
