EVIDENSBASERING – det nye sannhetsmaskineriet

Beskrivelse

EVIDENSBASERING – det nye sannhetsmaskineriet

I forordet sier Professor dr. philos. Tor-Johan Ekeland følgende om boken:

Den akademiske vitskapstradisjonen har hegna om eit ope kunnskapsomgrep. I evidensrørsla blir dette i praksis lukka ved at ein bestemt sorteringsteknologi (metodehierarkiet) erstattar tenking. […] Nemninga ”sannhetsmaskineriet” i tittelen på denne boka er etter mitt syn treffande. Trond Skaftnesmo har skreve ei bok som både gir djupne og breidde til evidensdebatten. Djupna kjem ikkje minst fram gjennom den vitskapshistoriske samanhengen Skaftnesmo set saka inn i. Overtydande og pedagogisk briljant syner han oss at sjølv om evidenskonseptet står fram som nytt og moderne, har det lange røter i ein gamal ambisjon om å skape universell eller kontekstfri kunnskap, som deretter kan omsetjast til teknologi, dvs. implementerast som standardiserte prosedyrar. ”Evidensbasert kunnskap”, som byggjer på logikken frå eksperimentelle design, er såleis ikkje noko nytt. Det som er nytt er at denne kunnskapen vert opphøgd som styringsgrunnlag i konseptet ”evidensbasert praksis”. Skaftnesmo si klårgjering av dette skiljet er viktig for ein ryddig debatt.
– Kronikk: Evidensbasering – eller eminensbasering?

– Fagfellevurdert artikkel i Norsk Pedagogisk Tidsskrift (5/2012): Evidensbasering: Den nye eminensen

– Viktig artikkel i Journal of Evaluation in Clinical Practice, av legene Gunver Kienle og Helmut Kiene. De drøfter den positivistiske epistemologien i evidensbasert medisin opp imot en fenomenologisk-gestaltorientert tilnærming. Den siste tilnærmingsmåten – som munner ut i en kognisjonsbasert medisin (CBM) – tar utgangspunkt i den empiriske erfaring og bedømmelse som skjer i det enkelte tilfelle. Den baserer seg altså ikke på en ekstern evidens i form av tallmateriale fra statisitiske forsøk, skjønt den selvsagt kan nyttiggjøre seg en slik evidens i aktuelle tilfeller.
Les artikkelen her!

Vi lever i et åpent, fritt og demokratisk samfunn, skånet for den type ensretting som preger ”land vi ikke liker å sammenligne oss med”. Slik mener vi det er, og slik vil vi det fortsatt skal være. Men tendenser til ensretting behøver ikke å komme fra politisk og religiøs ekstremisme. Det kan også komme fra akademiske og byråkratiske styringssystemer. Langsomt, og uten særlig debatt om det, er et universelt system for ”kvalitetssikring” av samfunnets profesjoner i ferd med å innføres. I første omgang skjer det innenfor helsesektoren, neste sektor er skolen. Dette systemet fremmes både av høyre- og venstresiden i politikken. Det har en veldig slagkraftig retorikk, og det har et klart mål: Å strømlinjeforme praksis innenfor profesjonene etter én mal: den evidensbaserte.

Systemet kalles altså evidensbasering og kan regnes som en del av en nypositivistisk strømning kalt New Public Management. Ifølge systemets entusiastiske tilhengere vil det helt enkelt føre til ”best praksis”, dvs. en praksis som – endelig – vil være kunnskapsbasert. Nei, sier kritikerne, evidensbasering truer det faglige skjønnet og den erfaringsbaserte kunnskapen. Det vil erstatte kunnskap og innsikt med en ny type autoritetstro: troen på at statistiske sammendrag av forskning er ”kunnskap”.

Boken går i dybden med disse spørsmålene, og ikke minst med spørsmålet om evidensbaseringens filosofiske røtter.